Om friske hypokondere:
Har dere også lest avisoppslaget “En av to som søker lege er friske hypokondere»? Professorene Olav Helge Førde (samfunnsmedisin) og Vinjar Fønnebø (forebyggende medisin) fra Tromsø kastet denne, for så vidt ikke nye påstanden ut til folket i begynnelsen av november 2001. Nå skal jeg ikke spekulere i om de mener at den andre halvparten er syke hypokondere, og ikke har jeg lest deres forskningsartikkel (hvis den overhodet finnes). Men utsagnet “halvparten av pasientene som oppsøker norske primærleger er ikke syke, de frykter bare at de er syke, og vil ha avkreftet at det er noe alvorlig” egger til en kommentar.
Etter å ha jobbet som lege siden 1979, tillater meg derfor å kalle meg “voksen lege”) har jeg riktignok sett flere pasienter som egentlig “bare” er ensomme og ville fått den hjelpen de trengte i en god og gammeldags storfamilie eller lignende. Også ekte hypokondere har jeg møtt, dog svært sjelden. Men de aller fleste pasienter som jeg har sett var “ikke friske”. Jeg vil tippe at ca. 90 % av mine pasienter først har vært hos flere leger for sine plager og enten hørt at alle prøvene var fine og de dermed friske eller at de hadde sykdommer eller plager som ikke kunne helbredes. Hvis så forskjellige diagnose- og terapimetoder som ikke eller sjelden brukes av norske konvensjonelle leger fører til at pasienten blir frisk vil jeg påstå at tidligere gjennomgåtte undersøkelser har vært utilstrekkelige, ikke at pasienten var en “frisk hypokonder”. Takket være dataverdenens plussider fant jeg fort ut at 75 % av mine pasienter er kvinner fra 30-50 år. “Aha”, ville Førde og Fønnebø ha sagt, “dobbeltarbeidende, frustrerte kvinner som ikke vil innse at de har begrenset kapasitet”. “Kanskje noen, ja”, ville jeg ha svart. Men de aller fleste er bevisste, oppegående kvinner som har god innsikt i sin sykdom og situasjon. Grunnen til at de ikke slår seg til ro med legens beroligende informasjon om at de er friske fordi alle prøver er normale, er at de kjenner sin kropp bedre enn noen. De har ikke mistet sin kvinnelige intuisjon som forteller dem at vel er jeg ikke 20 år lenger, men jeg kan ikke godta at det er normalt å måtte sove 12 timer daglig, gå med konstant kløe eller smerter, ha periodevise plagsomme depresjoner, angst, menstruasjonsforstyrrelser, utflod, diaré, osv, osv. – Kanskje tror kvinner som er yngre eller eldre enn den gruppen fra 30-50 mer på prøver/autoriteter?
Jeg undres ofte hvor så mange av mine kolleger får den sterke troen fra, at de er allvitende, at de kan stole nærmest blind på røntgen, blodprøver, m.m.; stole mer på en medisin som ikke er eldre enn 2-3 generasjoner enn på sin og pasientens intuisjon som har blitt trent opp over mangfoldige generasjoner. Det er de konvensjonelle medisinere selv som har sagt at «en medisinsk sannhet varer bare i 10 år».
I avisartikkelen sier professor Vinjar Fønnebø, som nettopp har søkt Norsk Forskningsråd om noen millioner for å opprette et kompetansesenter/institutt for alternativ medisin i Tromsø også følgende: “Det høye antallet legebesøk er ikke pasientenes skyld, de er offer for et system. Både høyteknologisk medisin, legemiddelindustrien og en raskt voksende jungel av alternativ medisin er med på å øke antallet legebesøk”.
Nå vet jeg ikke hvordan den alternativmedisinske jungelen skal skremme pasientene til legen, om han mener at man blir syk av alternativ medisin eller om problemet er at noen alternative terapeuter ber pasientene å sjekke noen organer eller lignende hos lege når de finner forstyrrelser med sine diagnoseteknikker. I hvert fall har han fullstendig rett når det gjelder den høyteknologiske medisinen og legemiddelindustrien. Og dette finnes det mange konkrete og i høyeste grad skremmende tall for: I England for eksempel, dør hvert år 40 000 mennesker og 280 000 blir syke av medisinsk feilbehandling. Etter kreft og hjertekarsykdommer er medisinsk feilbehandling den 3. hyppigste dødsårsaken. I USA dreper medisinsk feilbehandling mer enn AIDS, brystkreft og trafikken til sammen og koster samfunnet over 72 milliarder kroner årlig.
En logisk konklusjon av disse betraktninger må da være å advare folk mot å gå til lege. For det første er sjansen 50 % for at man blir stemplet som frisk hypokonder og hvis man skulle bli tatt alvorlig og undersøkt og behandlet er det livsfarlig.
Når det offentlige helsevesenet ønsker å kvitte seg med 50 % av pasientene fordi det ikke finner ut hva som feiler dem og som da kalles for friske hypokondere, burde vi kanskje tone flagg og kalle oss for Norsk Forening for Hypokonder Medisin (NFHM).
Heiko Santelmann
Leder i NFHM, 2001